..(!)

Dere spør meg hvordan jeg har det, noen ganger sier jeg at jeg har det bra, andre ganger sier jeg at jeg ikke har det bra, men jeg sier aldri mer. Situasjonen er liksom aldri riktig. Det passer ikke. Jeg har ikke tid, det er for mange ukjente for nærme, jeg er ikke klar til å snakke om det. Så jeg tyr til det letteste, skrote det ned, legge det ut som en blogg og senere referere til det som et øyeblikks galskap.

Jeg er sint. Jeg er eitrende sint. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg blir akkurat sint, for det er en følelse jeg svært sjeldent beskjeftiger meg med. Er ikke en sint person. Ligner litt på mamma, blir lei meg liksom. Det er jo litt kjedelig, for jeg kan ikke blåse ut og så være ferdig med det. Det tar tid. Pappa er mer den sinte typen, eller; han var. Jeg har ikke sett ham sint siden de fersket Silje i å snike seg på fest på fjellet. Akkurat hvor langsint han er nå om dagen vet jeg ikke, tipper han ikke er så utrolig langsint. Ikke har jeg noe å være sint for heller. Men nå er jeg sint. Og det er ikke sånn eksplosivt og greit. Jeg thrasher ikke hybelen min og så går og lager meg mat. Jeg bygger meg opp. Bare når jeg er alene, da kjenner jeg det fyller meg fra topp til tå. Det sniker seg inn (som en sjokolademousse fra venstre ville mange kanskje spøkt med) og vokser. Jeg kan ikke noe for det, OK? Jeg kan ikke noe for noe av det. Jeg har lyst til å skjelle deg ut, selv om jeg egentlig ikke vil. Jeg skulle ønske du ville skjelle meg ut, så vet jeg i hvert fall at du vet at jeg finnes. Skrike til vi ikke har stemmer mer. Men det vil jeg jo ikke. Jeg vil det ikke, og om jeg så hadde villet hadde det ikke hjulpet det spøtt. Jeg vet ikke hva som er best.

Jeg leter etter sint og frustrert musikk til å avlaste meg, bare la følelsen ruse meg, men det fungerer sjelden. Sint nok musikk har jeg, men ikke som jeg liker. Ingenting som stemmer overens. Så jeg sitter og lar stillheten rive meg i stykker og spise meg.