Dæven.

Det kan du si. Jeg våknet opp fra en samtale med Inge i dag. Jeg hadde snakket med ham i et kvarter uten å få med meg noen ting i det hele tatt. Jeg svever rundt i en vektløs tilstand og sover. Jeg tenker ikke stort. Jeg husker ingenting, jeg gjør fint lite. De eneste gangene jeg våkner er når jeg snakker med de jeg er mest glad i. Jeg var i Øyer i helga hos Ingrid. Ma-Bi, Ingrid, John Ola og jeg spiste og prata. Da var jeg tilstede, det var skikkelig digg. Også våkna jeg litt ekstra i dag. Ikke bare sånn hjemme hos meg eller hos Ma-Bi, jeg våkna på skolen. Det var godt, hodet mitt gikk ut av autopilot, jeg så på Pat og Hanne og var glad. Sist gang jeg var skikkelig våken utenom trygghetssonene mine var da jeg og mamma ble uvenner over Onkel Kjells begravelse. Vi har veldig forskjellige syn på begravelser, mamma og jeg, og det ble ikke bedre av at jeg forsov meg til begravelser etter å ha vært oppe hele natta før for å ordne ting jeg måtte rekke å ordne for å rekke nettopp begravelsen. Har ikke hatt noe kontakt siden. Det er litt kjipt, men en av oss tar vel tak til slutt. Vi gjør alltid det.

Det er sikkert en million mennesker som har snakket til meg på en eller annen måte den siste måneden som ikke har fått noen respons. Jeg husker at det har skjedd, men jeg har ikke fått det med meg. Null overskudd til å svare på noenting. Det er jo litt irriterende, jeg ser den, men det er ikke stort å gjøre med det. Kanskje gjennom et traume, har hatt et lite et nå, kanskje jeg våkner litt. Jeg vil at alle skal gå overens og ha det bra, spesielt folk jeg er veldig glad i. Også håper jeg at jeg får litt overskudd til å svare folk på facebook snart, kanskje spise pannekaker med Malin. Jeg inviterte henne i dag, hun måtte gjøre lekser (bu). På onsdag skal jeg ut med Hanne og Pat. Det er vilt lenge siden og jeg gleder meg stort! Kanskje jeg bare må få øvd med bandet snart? Jeg tror jeg sovnet ca. to uker etter siste eskapade. Jeg aner ikke, jeg bare håper det ordner seg.

Men jeg har det bra, jeg har det utrolig bra, jeg har bare ikke overskudd til å se utenfor den lille boblen jeg lever i.

For to uker siden

- bodde jeg i Fredrik Monsens gt. 23B leil. 320B

- dro jeg fra kjæresten min hver mandag morgen for å dra på Posthandelen Lillehammer og jobbe

- var jeg 14000 i minus i regnskapet

- irriterte jeg meg over at jeg aldri klarte å ringe kjørelæreren og bestille oppkjøring

I DAG

- bor jeg i Horns gate 26a sammen med Hanne og Pong

- jobber jeg ikke lenger på Posthandelen Lillehammer og får se kjæresten min hver eneste dag

- er jeg 17000 i minus i regnskapet

- har jeg plutselig lappen og har i dag kjørt Jørgen og en kompis til Kapp slik at de kan padle over Mjøsa til Hamar i de billigste gummibåtene jeg noen gang har sett. Jeg har også fylt på motorolje på bilen og blitt "skitten på henda".

- skal jeg bort til Nordvikveien 53D og hjelpe Ma-Bi og Torgeir med innflyttingen

- gleder jeg meg til konsert neste helg

- gleder jeg meg til konsert neste helg der igjen

- har jeg det bra. :)

Tenner

De aller fleste har ting de ikke liker. Mamma er redd for slanger og liker ikke spy, Ma-Bi er ikke glad i veldig varme dager, Silje blir lett på tå av stankelbein. Kat freaker av blod. Silje får også spasmer om du skulle komme til å komme i kontakt med klær med munnen. Tygg på et håndkle og hun brekker seg (gjør du det litt nå også Silje?). Jeg har etter en sommer på Posten funnet ut at jeg også har noe som gjør meg uvel, som får adamseplet til å klenge på drøvelen, dyttet opp av mageinnholdet som presser på underfra. Jeg er vanvittig redd for edderkopper, men dette er noe annet. Jeg finner det bare motbydelig, frastøtende og utrolig avskiplende. Skikkelig ekle tenner. Deformerte, innskrunkne, misfargede og illeluktende tenner. Hvordan kan du ha noe sånt i munnen? Bittesmå, mørkebrune, noen alene, alle nedsunkne i illrødt tannkjøtt. Mangelen på kontroll over egen munn, mat og spytt som flyr og faller overalt. Dårlige tenner er noe av det ekleste jeg vet, at jeg til nå ikke har spredt alle mine innvoller utover gulvet på Posten skyldes sterk selvkontroll og rask tenking. Hvorfor? Hvordan kan du ha latt det gå så langt? Tannlege er dyrt, men du står jo og tar ut 45000 kroner? Med et sånt smil? Og bruker de neste par timene på å presse ned igjen adamseplet, tar fem minutter, drikker i vann resten av dagen. Glæh.

Tjoho!

..har dere savnet meg? Gøy om vi later som littegranne?

Nei vet dere, jeg blogger ikke stort om dagen. Det kan komme av flere ting. Det kan være at mammas trådløse internett er kongerævva og kun fungerer når den selv ønsker det. Det kan være at jeg jobber såpass mye at jeg ikke orker å gjøre noe med bloggen når jeg kommer hjem. Aller helst tror jeg det er fordi jeg har det bra. Det er slik som med religion, man driter litt i det når ting går fint, i hvert fall i vår del av verden. For jeg har det bra. I helgene har jeg det helt utrolig. Så fortvil ikke, det kommer kanskje noe i ny og ne. Jeg kan nevne at jeg synes det er ålreit at det er varmt og alle dere whinere kan gå og gjemme dere, this is my time to shine! Men jeg får litt vondt av dere da, de av dere som tåler varme dårlig, og hadde jeg kunnet hjelpe dere hadde jeg nok gjort nettopp det. Jeg ga den knøttlille (og geniale) vifta mi til kjæresten min, slik at hun ikke dør. Det var fint. Så det. 

Å spille.

En gutt spiller tv-spill. Som han alltid gjør. Hoppende gjennom brett på brett, fylt av de minste til de største utfordringer. Fra de minste rakkerne å hoppe på, til rutsjebaner fylt av mynter han skulle samle. Han gløder og ler og elsker spillet. Men han er ikke så flink. Han er skjødesløs. I voldsom fart spretter han rundt brettene. Oftest går det bra, om du skulle slumpe til å se på vil du flere ganger vri deg i smerte og lettelse over de gangene det nesten ikke går. Han er dyktig med kontrolleren, kjenner sine begrensninger og styrker, men han tenker seg ikke om. Han stuper rundt, tar unødige sjanser og til slutt går det galt. Helten går i bakken. Som oftest har han løpt rett inn i ryggen på en fiende. Noe han burde ha sett, gardert seg mot, gått rundt. Kanskje hadde han for lite liv igjen før han angrep bossen? Pytt, han har jo ekstraliv, og mange av dem også! Han har jo tatt alle check-pointene i rasende fart og starter igjen på samme sted. Ikke noe problem.

Igjen spretter han rundt, han har lært av forrige tabbe og forserer den med letthet. Han tar seg ikke lang tid til å nyte seieren, men haster videre til neste utfordring. I sedvanlig fart. Til det igjen går galt. Men pytt, hva er et ekstraliv i den store sammenhengen? Hans bror har satt seg ned for å følge med, og blir irritert. Hvorfor denne halseløse spillingen? Han kan jo å spille, hadde han bare stoppet opp, tenkt seg om, så kunne han ha gått rett til topps? Han vet, slik bare en storebror kan vite, at snart er ekstralivene borte og da er spillet over. Da må man tråkle seg gjennom fra starten igjen, og det tar tid, lang tid om man i det hele tatt orker. Men minstemann vil ikke høre, det er slik han spiller. Det hadde ikke vært det minste gøy om han måtte stoppe opp og vurdere alt, han tar sine sjanser. Styrtende halsbrekkende rundt er den eneste måten han klarer å spille, selv om det noen ganger går galt.

"Jaja," tenker storebror, "han lærer vel med tiden. Han er jo tross alt bare en liten gutt". Er han ikke?

..(!)

Dere spør meg hvordan jeg har det, noen ganger sier jeg at jeg har det bra, andre ganger sier jeg at jeg ikke har det bra, men jeg sier aldri mer. Situasjonen er liksom aldri riktig. Det passer ikke. Jeg har ikke tid, det er for mange ukjente for nærme, jeg er ikke klar til å snakke om det. Så jeg tyr til det letteste, skrote det ned, legge det ut som en blogg og senere referere til det som et øyeblikks galskap.

Jeg er sint. Jeg er eitrende sint. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg blir akkurat sint, for det er en følelse jeg svært sjeldent beskjeftiger meg med. Er ikke en sint person. Ligner litt på mamma, blir lei meg liksom. Det er jo litt kjedelig, for jeg kan ikke blåse ut og så være ferdig med det. Det tar tid. Pappa er mer den sinte typen, eller; han var. Jeg har ikke sett ham sint siden de fersket Silje i å snike seg på fest på fjellet. Akkurat hvor langsint han er nå om dagen vet jeg ikke, tipper han ikke er så utrolig langsint. Ikke har jeg noe å være sint for heller. Men nå er jeg sint. Og det er ikke sånn eksplosivt og greit. Jeg thrasher ikke hybelen min og så går og lager meg mat. Jeg bygger meg opp. Bare når jeg er alene, da kjenner jeg det fyller meg fra topp til tå. Det sniker seg inn (som en sjokolademousse fra venstre ville mange kanskje spøkt med) og vokser. Jeg kan ikke noe for det, OK? Jeg kan ikke noe for noe av det. Jeg har lyst til å skjelle deg ut, selv om jeg egentlig ikke vil. Jeg skulle ønske du ville skjelle meg ut, så vet jeg i hvert fall at du vet at jeg finnes. Skrike til vi ikke har stemmer mer. Men det vil jeg jo ikke. Jeg vil det ikke, og om jeg så hadde villet hadde det ikke hjulpet det spøtt. Jeg vet ikke hva som er best.

Jeg leter etter sint og frustrert musikk til å avlaste meg, bare la følelsen ruse meg, men det fungerer sjelden. Sint nok musikk har jeg, men ikke som jeg liker. Ingenting som stemmer overens. Så jeg sitter og lar stillheten rive meg i stykker og spise meg. 

I dag blir det vanskelig å lage en altfor lang tittel i forhold til innholdet.

Pappa blogger. Og Silje blogger. JEG VIL BLOGGE JEG OGSÅ! Sånn gjør pappa noen ganger, gønner på med store bokstaver. Jeg synes det er morsomt, og siden jeg alt har brukt 20 år på p beundre, idolisere og etterape min far kan jeg vel gjøre det i bloggen min også. De skriver veldig bra begge to, Silje litt mer jentete enn pappa, men vi skal vel kunne tilgi henne det. Det er veldig godt å kunne følge med på bloggene deres, de er begge meget flinkere til at oppdatere enn det jeg er, så det er faktisk verdt å klikke inn på linkene deres hver dag. Samme kan kanskje ikke heelt sies om meg, men jeg tar det igjen ved å være særdeles aktiv med andre ting. Football Manager for eksempel. Har jeg akkurat tråklet meg gjennom Silly Season 2012, ranet til meg Micah Richards og alt er velstand. 

Alt ER velstand i dag. Jeg har hatt time med Rolf, og Rolf gjør meg alltid glad. Jeg har ikke lenger Ear Master med Thomas, noe som også gjør meg glad. Ikke et vondt ord om svensken, men Ear Master er et håpløst fag, gubbevares hvor mye mer produktivt man kunne brukt den lønna og den skoletida. Anyways, dette er ikke stedet for å gulpe og puss og snerk om skolefag man ikke heldigger. I dag skal jeg drikke litt cola, spise middag fra i går, dra på faddermøte og jobbe på hydranten. Der er vi en del i kveld og det er jo alltid stas, da blir etterjobbspilsen så koselig. Se det! Gode utsikter, i morra har jeg til og med fri! Av alle ting, ikke en gang jobbe på Hyd. Jeg kunne nevnt at jeg har en stil som skal leveres onsdag og en del lekser i musikkhistorie jeg later til å ha hoppet over, men det skal vi la oss affektere av i skrivende stund. Jeg liker å være glad, og skal prøve det litt til.

JA DET SKAL JEG!

Skal jeg starte en serie blogginnlegg med alt for lange titler i forhold til innholdet?

Drhamar. 

Erik nyser.

Noe så jævlig.

Vannblemme

Plutselig har jeg det igjen. Det har jeg ikke hatt siden jeg ikke spilte noe særlig bass på et par måneder i fjor høst. Da vi igjen begynte å hardjamme med Kneip igjen fikk jeg svære blemmer på venstrehånda. De var vonde, spesielt akkurat når jeg begynte å spille igjen neste dag. Men de ble borte, jeg skviste de fleste uten at jeg kjente det mens jeg spilte, siste drepte jeg med nål. 

Denne gangen er det høyre langefinger. DET er sært. Jeg har jo spilt masse det siste året, men nå som jeg spiller med revybandet på Hamar har det visst toppet seg. Blemme på høyre langefinger. 

Jeg er trøtt. Men det er OK. En stund til. UKA 09 er nok aller mest gøy for de som jobber med den. Det er ikke så utrolig mange som gidder å komme ut i Hamar, i går var det en hundre stykker på Egil Festival, vi var vel tjue som jobbet. 40 stykker på revy mandag, nesten like mange bidro til showet. Men dæven som vi ler. Jeg har ikke ledd så mye på lenge. Bandet er jo sånn passe nytteløse, slenger rundt med oppfinnsomme latterlyder (som skuespillerne også begynner å bli svake for) og skjenner litt på Dagny når gulvet er møkkete. Ellernoe. ^^

Også kommer det snart et innlegg om snørr. Og verk. Det er jeg jææævla god på nemlig, og moroa har ikke begynt enda. Hoh, også slo jeg meg i hodet i går, og DET vet vi alle ikke er noen god idé. Tok en stund før jeg sluttet å være svimmel, og har egentlig litt vondt i hodet enda. Men kanskje det er den søvnen igjen? Skal jeg finne meg et rom å sovne på. Håper de har tepper på et pianorom. Eller kanskje en do først. Ja.

Hamar

Hamar er nytt. Hamar er gammelt. Hamar er stille. Hamar er bråkete. Hamar er et høl. Hamar er herlig. Mest av alt er Hamar altoppslukende. Man blir fortapt i Hamar. Hamar er kjedelig, dramatisk, vennlig og kald. Hamar er mennesker, og jeg er styggelig redd jeg begynner å bli svært så glad i Hamar. 

Jeg har ikke tenkt å gjenoppta bloggingen min, Hamar krever for mye til det, dette er mer et lite nikk til Silje (som forøvrig ikke tar telefonen ELLER svarer på meldinger i kveld, hun hadde en bra dag i går, ikke så bra i dag) som blogger mye og leser mange blogger. Denne er altså til deg Silje, verdens nest-frakkeste Fossmo og favorittsøster.