Jeg er sint. Jeg er eitrende sint. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg blir akkurat sint, for det er en følelse jeg svært sjeldent beskjeftiger meg med. Er ikke en sint person. Ligner litt på mamma, blir lei meg liksom. Det er jo litt kjedelig, for jeg kan ikke blåse ut og så være ferdig med det. Det tar tid. Pappa er mer den sinte typen, eller; han var. Jeg har ikke sett ham sint siden de fersket Silje i å snike seg på fest på fjellet. Akkurat hvor langsint han er nå om dagen vet jeg ikke, tipper han ikke er så utrolig langsint. Ikke har jeg noe å være sint for heller. Men nå er jeg sint. Og det er ikke sånn eksplosivt og greit. Jeg thrasher ikke hybelen min og så går og lager meg mat. Jeg bygger meg opp. Bare når jeg er alene, da kjenner jeg det fyller meg fra topp til tå. Det sniker seg inn (som en sjokolademousse fra venstre ville mange kanskje spøkt med) og vokser. Jeg kan ikke noe for det, OK? Jeg kan ikke noe for noe av det. Jeg har lyst til å skjelle deg ut, selv om jeg egentlig ikke vil. Jeg skulle ønske du ville skjelle meg ut, så vet jeg i hvert fall at du vet at jeg finnes. Skrike til vi ikke har stemmer mer. Men det vil jeg jo ikke. Jeg vil det ikke, og om jeg så hadde villet hadde det ikke hjulpet det spøtt. Jeg vet ikke hva som er best.
Jeg leter etter sint og frustrert musikk til å avlaste meg, bare la følelsen ruse meg, men det fungerer sjelden. Sint nok musikk har jeg, men ikke som jeg liker. Ingenting som stemmer overens. Så jeg sitter og lar stillheten rive meg i stykker og spise meg.
3 kommentarer:
Ring meg om du vil prate, kompis!
Du er bra!
Som ulven sier: Du er bra!
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver; sint, sint, sint! Men så klarer jeg ikke å få det ut verbalt, og da blir jeg bare lei meg, sliten i hodet og tårene presser på. Så svelger jeg kamelen nok en gang, og går på med krum rygg. Jeg rager ikke akkurat voldsomt høyt over bakken, så hvor lenge kan jeg krumme ryggen før jeg til slutt blir usynlig for resten av verden? På disse dagene gleder jeg meg kun til at klokka blir såpass mye at det er legitimt å si at jeg er trøtt og sliten, for så å krype under dyna i fosterstilling og vente på den befriende søvnen. Hvorfor gidder vi alt dette peset hele tiden?!
Du skal iallefall vite at jeg er veldig glad i deg, og at du når som helst kan komme en tur. Det hjelper faktisk å få tømt hodet for oppsamlet dritt en gang i blandt...
Erik, bror. jeg er glad i deg. kom hjem så kan vi skrike litt på andross eller noe..
Legg inn en kommentar