Å spille.

En gutt spiller tv-spill. Som han alltid gjør. Hoppende gjennom brett på brett, fylt av de minste til de største utfordringer. Fra de minste rakkerne å hoppe på, til rutsjebaner fylt av mynter han skulle samle. Han gløder og ler og elsker spillet. Men han er ikke så flink. Han er skjødesløs. I voldsom fart spretter han rundt brettene. Oftest går det bra, om du skulle slumpe til å se på vil du flere ganger vri deg i smerte og lettelse over de gangene det nesten ikke går. Han er dyktig med kontrolleren, kjenner sine begrensninger og styrker, men han tenker seg ikke om. Han stuper rundt, tar unødige sjanser og til slutt går det galt. Helten går i bakken. Som oftest har han løpt rett inn i ryggen på en fiende. Noe han burde ha sett, gardert seg mot, gått rundt. Kanskje hadde han for lite liv igjen før han angrep bossen? Pytt, han har jo ekstraliv, og mange av dem også! Han har jo tatt alle check-pointene i rasende fart og starter igjen på samme sted. Ikke noe problem.

Igjen spretter han rundt, han har lært av forrige tabbe og forserer den med letthet. Han tar seg ikke lang tid til å nyte seieren, men haster videre til neste utfordring. I sedvanlig fart. Til det igjen går galt. Men pytt, hva er et ekstraliv i den store sammenhengen? Hans bror har satt seg ned for å følge med, og blir irritert. Hvorfor denne halseløse spillingen? Han kan jo å spille, hadde han bare stoppet opp, tenkt seg om, så kunne han ha gått rett til topps? Han vet, slik bare en storebror kan vite, at snart er ekstralivene borte og da er spillet over. Da må man tråkle seg gjennom fra starten igjen, og det tar tid, lang tid om man i det hele tatt orker. Men minstemann vil ikke høre, det er slik han spiller. Det hadde ikke vært det minste gøy om han måtte stoppe opp og vurdere alt, han tar sine sjanser. Styrtende halsbrekkende rundt er den eneste måten han klarer å spille, selv om det noen ganger går galt.

"Jaja," tenker storebror, "han lærer vel med tiden. Han er jo tross alt bare en liten gutt". Er han ikke?